Broen mellom himmel og jord

5. søndag i påsketiden
Andakt av Svein Rise
Dagens tekst: 1 Kong 8,12-13.27-30

12 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i en mørk sky.13 Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig, et sted der du kan bo for alltid. 27 Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! 28 Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag. 29 La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet! 30 Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi!

«Men bor Gud virkelig på jorden? Se himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd». Disse ordene er en del av dagens tekst, sagt av kong Salomo etter at han hadde bygd tempelet i Jerusalem.
Salomo stilte et betimelig spørsmål: Kan et tempel romme Gud? Salomo visste at Gud ikke var et kjempestort vesen et eller annet sted i himmelrommet; de var ikke så primitive i sin gudsforestilling på gammeltestamentlig tid som mange kanskje innbiller seg. Når Salomo sier at «himmelen og himlers himmel» ikke rommer Gud, tenker han at Gud er bortenfor det vi kan forestille oss, bortenfor tiden og rommet; Gud er med andre ord ubegrenset. Tanken om Gud «bortenfor» er likevel ikke den eneste i Det gamle testamente.
Da Gud reddet Israel ved Sivsjøen, lovpriste de ham og sa: «Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning?» Med denne lovprisningen gav Israelsfolket til kjenne sin erfaring av Herrens nærvær, Herrens kraft og storhet. Ja, så godt lærte de ham å kjenne, gjennom hans gjerninger, at de tiltalte ham i du-form: «Hvem er som du – ». Slik var Gud for Israel: på den ene side den opphøyde, utilnærmelige og evige Majesteten, og på den andre side den nære Kongen som grep inn i deres liv og berget dem fra fiendehæren.
Kunne templet romme ham? Både ja og nei. Nei, fordi han var større enn templet og således alle steder, til alle tider. Ja, fordi han også var i templet, han var deres, Israelsfolkets Gud, en nærværende Gud som de kunne si «du» til. Derfor kunne de takke ham, lovprise ham og be til ham om alle ting.
Det er godt at vi fremdeles har disse gudshusene – kirkene og bedehusene – som minner oss om den hellige Gud som er høyere enn oss selv, men som samtidig er nærmere enn vi er oss selv. Vi har å gjøre med en skaper som holder universet i sin hule hånd, en vi ikke kan gripe og forholde oss til som et hvilket som helst objekt i denne verden. Han er den evige, utilnærmelige. Men nettopp fordi han er annerledes enn alt annet, kan han være både «der oppe» og «her nede». Den som holder universet og den som bor i hjertene. Gudshuset – templet – er boligen for han som bygger bro mellom himmelen og jorden. Vi har uendelig mange grunner for å lovprise ham!

Bønn for dagen
Livets Gud, ved din Sønn Jesus Kristus har du opprettet ditt rike blant oss. Vi ber deg: Bevar oss i din kjærlighet, så vi kan bære rik frukt, som grener på det sanne vintreet, Jesus Kristus, han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.