På den tredje dag skal han stå opp

Fastelavnssøndag
Andakt av Oddvar Johan Jensen
Dagens tekst: Luk 18,31-34

31 Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. 32 Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, 33 og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» 34 Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

Jesus tok de tolv disiplene til side og fortalte nok en gang hemmeligheten, og det for tredje gang. Han skulle lide og dø, men på den tredje dagen skulle han stå opp igjen fra de døde. Men de forstod ikke noe av det han prøvde å fortelle dem. «Meningen var skjult for dem», sier Lukas som forteller dette. Og vi får føye til at det lyder mer enn rimelig. Selv for oss som har vært gjennom påskens drama utallige ganger hører dette til det uforståelige. Langfredag forstår vi. Men at han på den tredje dagen skulle stå opp igjen, det er ikke til å forstå.
Det mangler ikke på forsøk på å forklare det uforklarlige. Kanskje var det bare i tankene til dem som fulgte ham at dette skjedde? Det er ikke vanskelig å forstå at den som utelukket at graven var tom og at han virkelig stod opp fra de døde må lete etter andre forklaringer. Strengt tatt er det jo ikke rom for en slik hendelse i det vi kjenner til. Jeg har riktig nok lest flere beretninger om oppvekkelser av døde i vår egen tid, men jeg innrømmer at jeg har ikke latt meg overbevise om sannheten i det som fortelles. Dessuten handler dette om noe annet enn muligheten for at døde kan komme tilbake til livet igjen.
Slik vi leser om Jesus i evangeliene går han inn i en guddommelig rolle som enten er blasfemisk eller så er han virkelig den han gir seg ut for å være. Poenget er at når han kunngjør sin død og oppstandelse så blir oppfyllelsen av dette en bekreftelse på at han med rette kunne gjøre krav på å være den han gav seg ut for å være. Det betyr at han med rette kunne identifisere seg med Gud selv i det han sa og gjorde.
Jeg kjenner selvsagt godt til forskjellige teorier om hvordan denne Jesus-fortellingen kan ha blitt til i ettertid, som en slags litterær fiksjon. Men er den det? Med dette spørsmålet har vi for lengst beveget oss langt utenfor det som kan bevises eller motbevises. Dersom Gud er Gud kan han ikke utforskes på samme måte som det vi ellers undersøker og forsøker å forstå. Til sist tenker jeg at dette handler om det vi kan kalle et trossprang, å tro på det vi knapt kan gjøre rede for. Den som tror slik kan fortelle om sin overbevisning og tro, men til slutt må hver og en tro for seg selv. Vi kan støtte hverandre, vi kan peke på støttepunkter for tro og tanke, men selve overbevisningen om at han virkelig sa det han sa og at dette ble bekreftet gjennom påskemorgens under, det er og blir et mysterium.

Bønn for dagen Herre Jesus Kristus, i kjærlighet overga du deg selv til lidelse og død i vårt sted. Vi ber deg: Vis oss den veien du gikk, så vi kan dø med deg og oppstå til det evige liv, du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.