Håp for utålmodige

2. søndag i advent
Andakt av Marianne Gammelsæter


Dagens bibeltekst: Joh 16,21-24

21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
23 På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. 24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen

Håp for utålmodige

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er kjempedårlig på venting!
Egentlig all slags venting. Å stå i bilkøen fra Askøy til Sotra i ettermiddags-rushet med lavt blodsukker for eksempel! For ikke å snakke om de gangene jeg har vært gravid og fødselen nærmer seg. Å gå der full av forventing og usikkerhet med en fødeklar og uhåndterlig kropp!
I adventstida, som vi er godt i gang med nå, tenker jeg ofte på Maria som skulle bli mor til Jesus. For sammenlignet med henne er jo min utålmodighet, uro og angst for det ukjente ganske annerledes.

Maria som var tenåring, og antagelig både stigmatisert og mobba, fordi ho var gravid uten å være gift. Maria som slett ikke hadde jordmor-kontroll å gå til. Ho visste heller ikke at ho måtte forlate familie og trygghet, og legge ut på ei lang reise, rett før fødselen. Ho som var midt i sitt livs utrygge «trosprosjekt», etter å ha hatt besøk av engelen, som fortalte at akkurat ho var utvalgt til å bli mor til Jesus.

Tekstene i kirkene på søndag handler både om Maria, Marianne og alle som kjenner at livet innimellom er litt for stort. Alle oss som erfarer å være utålmodig, ventende i ulike krevende livssituasjoner. Alle oss som engster oss med tankepå framtida; og hva som skjer med oss, med dem vi er glad i, med miljøet og kloden vår og den skjeve fordelingen av mat og livsgrunnlag i verden.

Til alle oss kommer det et ord om håp, om at sorgen og smerten ikke skal vare evig, at det vil skje endring, at glimt avglede og Guds godhet skal få nå inn til oss og feste seg. Det er Jesus selv, født inn i menneskeheten julenatt, som var og er denne godheten, gleden og håpet for «alt folket». Også dere er engstelige nå, sier Jesus i teksten vår, men jeg skal se dere igjen og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

Midt i engstelsen, utålmodigheten og livet slik det er, erfarer jeg at Gudstroen lever og at håpet trenger igjennom. Selv om det noen ganger kjennes som et litt for stort «trosprosjekt», sånn som for Maria. Men det var midt i dette skjøre og engstelige at Maria synger lovsangen som så vakkert skildrer håpet:

For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.

Bønn for dagen: Trofaste Gud, du har lovet at du aldri vil svikte oss. Vi ber deg: Styrk oss i troen på dine løfter, så vi kan leve og dø i håpet om en ny himmel og en ny jord, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.