«… den som har fått mye …»

13. søndag i treenighetstiden
Andakt av Oddvar Johan Jensen

Dagens tekst (Luk 12,41-48): 41 Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» 42 Herren svarte:
«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?
 43 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. 45 Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. 46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. 47 En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. 48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

 

«… den som har fått mye …»

Det er en utfordrende tanke dette, at det skal være en sammenheng mellom hva vi har fått utlevert og hva som kreves av oss:

«Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.»

Dette uttrykker nær det motsatte av den mer vanlige tanke, at den som har mye trenger ikke å bekymre seg. Det er vel dette blant annet drømmen om den store gevinsten handler om, å kunne legge alle bekymringer til side, i det minste de økonomiske.

Tankegangen i søndagens prekentekst hviler på en bestemt forutsetning, den at det er Gud, Skaperen, som har eiendomsretten til alt og vi oppgaven å forvalte den del av hans eiendom vi har fått tildelt. Forvaltertanken utfordrer slik sett eiendomsretten, men ikke slik at det i og for seg er galt å eie. Poenget er et annet, nemlig hvordan vi forvalter det vi har til rådighet. Og dette handler om mer enn økonomi. Det handler om ikke noe mindre enn våre liv.

Nå er likevel ikke forvaltertanken så fremmed som det av og til kan høres ut som. Ved nærmere ettertanke er det kanskje det som er det aller viktigste, å kunne dele livet med andre, uavhengig av livssituasjon, og at det er noen som vil dele med oss. Det er en annen måte å nærme seg livet på.

I flere sammenhenger snakkes det om mennesker av god vilje. Det er de som vil andre godt og innretter sine liv etter det. For mennesker av god vilje er det å ha fått mye mer en mulighet enn en byrde. Det kan selvsagt være begge deler, men mest en mulighet til å være med å gjøre en forskjell i det godes tjeneste.

Men hva har så dette med det kristne å gjøre? Er ikke dette noe for alle, helt uavhengig av den kristne tro? Den store danske teologen og salmedikteren, N. S. F. Grundtvig, formulerte det slik: «Menneske først, kristen så». Det går godt an å stå sammen i det godes tjeneste og forvalte skaperverket etter Skaperens vilje, selv om vi ikke står sammen i synet på hvem Skaperen er og hvilket ansvar vi har overfor Ham.

… kristen så? Ja, for min del er det slik. Det uforståelige er det faktum at ondskapen finnes, og det både i groveste forstand og i mildere varianter. Det aller vanskeligste er at jeg ikke helt kan frikjenne meg selv heller, selv om det er på tvers av alt det jeg ønsker å stå for. Noen ganger trenger vi alle å bli tilgitt. Derfor!

Bønn for dagen: Rettferdige Gud, du har gitt oss alt vi har og kaller oss til å leve til din ære. Vi ber deg: Gi oss visdom og mot til å forvalte det vi har fått av deg, så vårt liv kan bære frukt som varer, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.