Tro og fornuft

24. søndag i treenighetstiden
Andakt av Maria Tveten

Dagens tekst (Matt 18,1-16.10-14): 1 Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» 2 Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem 3 og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. 4 Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. 5 Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. 6 Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.   

10 Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. 11 Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne. 12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? 13 Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. 14 Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

 

Tro og fornuft

«Jeg klarer ikke å tro, for det er så mye jeg ikke forstår!» Den setningen, med individuelle variasjoner, har jeg hørt flerfoldige ganger. Vi har et stort behov for å begripe og forstå, før vi kan ta sjansen på at en usynlig Gud, et menneske for 2000 år siden og en hellig ånd er sannhet.

Da jeg var 16 år hadde jeg en andakt på Asking Ten Sing, som jeg enda husker. Jeg hadde akkurat begynt på videregående og verden var blitt større. Fra en verden hvor jeg uproblematisk kunne gå i kirken på søndag, ten sing på onsdag og ten cafe på bedehuset på fredag, til å oppleve en oppdelt kristenvirkelighet. Ikke bare kirke og bedehus, men Tabernaklet og Levende Ord. Til og med «konkurrerende» bedehus som Salem og Betlehem. Andakten handlet om denne teksten, som blant annet løfter opp barnet som et forbilde for oss. Jeg lengtet tilbake til den enkle barnetroen, den umiddelbare tilliten til Gud. Den enkle troen som ikke delte opp og plasserte i båser, men som så andre mennesker som brødre og søstre med den samme faren.

Mennesket er grunnleggende religiøst. Gud kan bare erkjennes, fordi Gud gir seg til kjenne. Hadde ikke Gud gitt seg til kjenne, hadde han vært ukjent og ubegripelig for oss. Dette er den naturlige åpenbaring: At det finnes en Gud. Det er den enkle troen, det umiddelbare tilliten som bare er der og erkjennes. Gjennom Jesus og Den hellige ånd, kan vi lære Gud å kjenne. Hans lover, hans nåde og hans barmhjertighet.

Ekko hadde nylig en podcast med overskriften «Hva skjer når vi mister troen?», hvor en av forskerne fortalte at mange mistet troen i studietiden. Er det fordi den enkle barnetroen og den umiddelbare tilliten får seg en trøkk? At all fornuften som finnes på landets universiteter ikke gir rom for undrende tro?

Gud er like levende og like virkelig i dag når jeg er voksen, som da jeg var barn. Og Jesus er fremdeles verdens frelser. Søndagens tekst løfter ikke bare barnet og dens tro opp som et forbilde og en åpning inn i himmelriket. Den snakker også om hyrden som forlot de nittini sauene for å finne den ene som hadde gått seg bort.

For meg blir dette et kall til å fortsatt fortelle om Jesus, verdens frelser, til alle som vil høre og spesielt til den bortkomne sauen. En enkel forkynnelse uten unødvendige komplikasjoner: Gud finnes. Han er hele universets skaper. Jesus er hans sønn og verdens frelser.

Augustin begynner i den andre enden da han sa «jeg tror for å forstå» og kanskje er det der vi må begynne: å tro.

Bønn for dagen: Jesus Kristus, du sier at den som tar imot dine minste, tar imot deg. Vi ber deg: Lær oss å ta vare på hverandre, så vi viser barmhjertighet og hjelper og støtter den som er i nød og fare, du som med Gud, vår Far og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet, Amen.