Underet i Betania

20. søndag i treenighetstiden
Andakt av Svein Rise

Dagens tekst (Joh 11,1-5): 1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

 

Underet i Betania

Teksten er en hverdagshistorie fra den lille byen Betania, hvor Lasarus, Marta og Maria bodde. Så skjedde det at Lasarus ble syk. Søstrene sendte bud til Jesus og fortalte hva som hadde hendt. Hva svarte Jesus? Han svarte at sykdommen ikke var dødelig men til Guds ære, for ved denne sykdommen skulle Guds Sønn bli herliggjort. Teksten slutter med den korte bemerkning at Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

En merkelig tekst, vil noen si, kan denne være noe å preke over? Vel, det er nærliggende å si at teksten handler om vennskap og så kan en kanskje i det minste forsøke å forklare hva det er for noe. Det er riktignok et spesielt vennskap det dreier seg om etter som Jesus er en av personene i den korte fortellingen, og han er jo ingen «hvemsomhelst». Nei, nettopp, det er det som er saken, for teksten er egentlig bare en innledning til det som skjer når sykdommen likevel ender med at Lasarus dør, for etter Lasarus´ død er det Jesus som er hovedpersonen.

Teksten er innledningen til det som egentlig skal fortelles, og det er at Jesus, den spesielle vennen, vekker Lasarus opp fra det døde! Det er oppvekkelsen av Lasarus – underet – innledningen leder fram til, og det gjør at den korte teksten må leses i lys av Jesu handling. Når Jesus i innledningen sier at Lasarus ikke kommer til å dø, blir det aldeles uforståelig at han likevel dør, og hvordan skal vi egentlig forstå det? Det er Jesu handling med Lasarus, det at han gjennom oppvekkelsen gir ham livet tilbake, som er svaret. Lasarus dør, men han dør likevel ikke fordi Jesus griper inn og overvinner døden.

I lys av dette blir innledningen, den korte teksten i begynnelsen, forståelig som en svært viktig tekst. Den handler om vennskap, ja, men vennskapet blir i denne sammenheng først og fremst en beskrivelse av den menneskelige, jordnære, hverdagslige rammen Jesu virksomhet foregår i. Jesu jordeliv var et sant og ekte menneskelig liv, et liv blant venner og kjære, men «midt i» denne menneskelige hverdag er det Jesus viser sin makt, en makt sterkere enn døden!

Vi har i denne fortellingen å gjøre med den samme kontrasten som da Jesus kom til verden. Den gang var han omringet av englene som sang «ære være Gud i det høyeste.» Nå er det Gud som æres gjennom underet Jesus gjør. Sykdommen var ikke til døden, men til ære for Gud! Slik blir det en sammenheng mellom fortellingens innledning og fortellingens høydepunkt: underet i Betania.

Bønn for dagen: Evige Gud, kjærlighetens kilde, du har skapt oss til å leve i fellesskap med deg og med hverandre. Vi ber deg: Bygg våre hjem i fred og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap. Fyll oss med din kjærlighet så vi kan tjene deg i glede, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.