Andakt: «Håpet om herligheten»

flickr cross24. søndag i treenighetstiden
Andakt av: Maria Tveten

«HÅPET OM HERLIGHETEN»
Prekentekst: Kol 1, 24-29

Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. 25 Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, 26 det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. 27 Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! 28 Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. 29 For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke.

Den avdøde amerikanske psykologen bekreftet nylig noe jeg lenge har mistenkt: vi er drevet av jakten på lykke. Behovet for og ønsket om å kjenne mer glede og større lykke er, bevisst eller ubevisst, selve drivkraften i alt vi gjør. Eller som William James selv sier det:

«Lykke er for de fleste, til alle tider, det hemmelige motiv til alt hva de gjør»

På søndag vil mange kirker markere «Søndag for de forfulgte». Aldri før har så mange blitt forfulgt for sin tro og i kirkens historie har det aldri før vært så mange martyrer.

I teksten vi leser på søndag, forteller Paulus oss om sine lidelser for kirken. Paulus har et mål om at budskapet om Jesus skal åpenbares for folkeslagene. Og han vil fullføre løpet.

Når man lider for sin tro, når man er villig til å dø heller enn å oppgi å forkynne Jesus, virker det som om drivkraften er noe annet enn glede og lykke.

Vi var nylig en gjeng som dro til et av verdens lukkede land. Et sted hvor det er forbudt å fortelle om Jesus. Vi hadde ribbet oss selv for korssymboler og WWJD-armbånd. Bibelen hadde vi ikke med oss og det skulle ikke være mulig å finne ut at vi var kristne. Vi skulle besøke et sekulært bistandsprosjekt og hadde ingen planer om å evangelisere. Vi visste at hvis myndighetene mistenkte at vi var kristne, ville det kunne skade prosjektet og alt det gode som blir utrettet gjennom det som blir gjort der.

Vi var der kun i to dager. To dager hvor vi fikk kjenne med hele oss at vi ikke hadde lov til å fortelle om hva vi trodde på. Hjemme i Norge kan jeg fortelle når jeg vil og hvor jeg vil, men menneskefrykten vinner ofte over frimodigheten. I landet vi besøkte, kjente vi på hvor unaturlig det var å ikke fritt kunne si hva vi mener og hvor kvelende det var å ikke kunne fortelle hvem Jesus er og hva han har gjort. Vi vet at i akkurat det landet blir kristne forfulgt og torturert.

På tross av trusselen om å bli forfulgt og torturert, velger flere enn noen sinne i hele verdens historie, å fortelle budskapet om Jesus Kristus. Paulus sier: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!

Selv om jeg, i min uforstandighet, tenker at den hemmelige drivkraften bak våre handlinger er lykke, har jeg likevel ikke kunnet forestille meg at det kan gjelde forfulgte og martyrer. Jeg har ikke sett koblingen før jeg leste Paulus ord om Kristus: håpet om herlighet. Alle som tar imot troen på Jesus har et håp i vente. Håpet om en herlighet, om evig glede og lykke, for alle troende.

Bønn for dagen:
Gud, vårt vern i trengsler, du som er nær alle forfulgte, vi ber deg: Se til din lidende kirke. Åpne våre øyne så vi ikke selv blir årsak til at noen må lide for sin tros skyld. Lær oss å møte med omsorg alle som tvinges på flukt, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.